Styre og stell

For universitetet var det viktig å sikre seg at det nye instituttet var operativt fra starten av, og da måtte mye planlegges og være på plass i god tid. Fakultetet oppnevnte i juni 1990 styrer ved Institutt for allmennmedisin, Steinar Hunskår, til å lede den praktiske gjennomføringen av instituttsammenslåingen, og det skulle jevnlig rapporteres om arbeidet.

Siste delen av 1990 var sju arbeidsgrupper i gang for å lage planer for organisering av det nye instituttet: Ombyggingen, romplassering, navnespørsmålet, fellesadministrasjonen, økonomiforvaltningen, ledelse og styrende organer samt ulike underutvalg som husstyre og felles undervisnings- og eksamensutvalg. Mye av planene endte som felles forslag, som så måtte formelt vedtas etter at fellesinstituttet og styrende organer var på plass.

Den 6. november 1990 ble det holdt konstituerende møte i Rådet for Institutt for samfunnsmedisinske fag (ISF), med 27 oppnevnte medlemmer, av disse var 17 personer til stede. Det skulle vedtas en rekke forslag til prinsipper for administreringen av instituttet, og ikke minst forelå det et forslag til reglement. Reglementet, som var i tråd med UiB sine retningslinjer, var på fire sider med 16 paragrafer og underledd. Her ble det slått fast i §1 at ISF skulle ha et råd, et styre, en styrer og en visestyrer. Ellers regulerte reglementet ganske detaljert arbeidet ved instituttet, hvem som kunne velges til hva og hvilket myndighetsområde de ulike organene hadde. Hver seksjon skulle ha en seksjonskontakt, senere ble dette mer formelt kalt seksjonsleder. Det må ha vært gjort et godt forarbeid, for ifølge referatet ble samtlige saker vedtatt enstemmig. Møtet ble avsluttet med at Seksjon for allmennmedisin inviterte hele instituttet til fest på nyåret 1991.

Styret skulle ha fem medlemmer, og følgende ble valgt for tre år: Førsteamanuensis Steinar Hunskår (styrer), amanuensis Berit Rokne Hanestad (sykepleievitenskap, visestyrer), førsteamanuensis Gunnar Kvåle (forebyggende medisin, styremedlem), førstesekretær Gerd Olavsen (styremedlem) og stud. polit. Jorunn Mjanger (styremedlem). Styret ble senere utvidet slik at alle seksjonene var representert, og man fikk visestyrere for både forskning og undervisning.

Steinar Hunskår var styrer til utgangen av 1993, da overtok Kjell Haug (1994–1995), Bente Moen (1996–1998) og Grethe Tell (1999–2004). I alle årene i Ulriksdal var Seksjon for allmennmedisin godt representert i styrende organer ved instituttet.

Fra starten besto administrasjonen av førstesekretærene Karen Paulson Harloff, Gerd Olavsen, Solveig Lexander og førstefullmektiger Kirsten Salomonsen og Harriet Torvund. Edb-konsulent var Steinar Nilssen. Fra 1996 fikk instituttet kontorsjef, den første var Arnhild Thorseth, senere overtok Knut Olav Daasvatn.

Med valgene, reglementet og mange administrative rutiner på plass, var alle seksjonsmiljøene klare til å starte opp fra 1. januar 1991 (figur 2).

Lokalene i Ulriksdal 8c og på sykehusområdet

Formelt leide universitetet lokalene fra Bergen Diakonissehjem Stiftelse for Betjeningsbolig. Fra før leide man 882 kvm, nå kom 747 kvm i tillegg, til sammen 1629 kvm fordelt på de fire nederste etasjene. I tillegg kom 11 parkeringsplasser. Inkludert i leien var også rett til bruk av undervisningsrom i selve sykehuset: Auditoriet i 5. etasje og et dobbelt klasserom i 6. etasje.

Manglende undervisningslokaler i starten, men bedre etter hvert

I de rehabiliterte lokalene var det i realiteten svært begrenset kapasitet til studentundervisning. Man hadde tilgang til undervisningslokaler i sykehuset, og her ble kapasiteten raskt utnyttet fullt ut. Setekapasiteten var imidlertid begrenset, og for flere av studentkullene var det ikke plass nok. Både helsefagene og medisinstudiet hadde økende studenttall, og noe måtte gjøres. Det kom også nye enheter til, som krevde mer plass.

I 1995 kunne sykehuset innvie sitt store nybygg vegg i vegg med instituttet, SMU-bygget, og der leide universitetet mye areal (figur 3). Her var et auditorium til 75 personer, mange grupperom og kontorer for universitetsansatte i indremedisin og kirurgi ved sykehuset. Det ble også plass til Noklus og senere Seksjon for arbeidsmedisin.

I forbindelse med at Haraldsplass skulle ha et økt ansvar i medisinutdanningen og at studenttallet økte, ble det prosjektert og bygget et undervisningsbygg i form av et brakkebygg på to etasjer på toppen av et teknisk bygg mellom sykehuset og instituttet, med inngang fra parkeringsplassen og gangbro på baksiden over til sykehuset (figur 3). Bygget fikk navnet Appendix (blindtarmen). Til sammen ga dette en vesentlig bedring i instituttets undervisningsrom, og det meste av undervisningen i alle fagene kunne nå skje lokalt (figur 4).

Utviklingen over tid: Nye seksjoner og fagmiljøer

I løpet av 1990-tallet ble instituttet utvidet med både formelle seksjoner og eksternt finansierte knoppskytinger.

Seksjon for arbeidsmedisin ble inkludert i 1994 og flyttet inn i 1995. Dette var et kreativt miljø som betydde en styrking av den arbeids- og miljømedisinske kompetansen ved instituttet. Seksjonen besto av åtte personer, delvis universitetsansatte og en relativt stor eksternt finansiert virksomhet. Seksjonen ble ledet av førsteamanuensis Bente Elisabeth Moen.

Seksjon for fysioterapivitenskap kom til i 1995, og flyttet inn i Ulriksdal 8c i 7. etasje, der det ble ominnredet flere leiligheter til kontorer. Et prøveprosjekt, Hovedfag i fysioterapi, ble startet i 1991 som et samarbeid med Fysioterapihøgskolen i Bergen. Det ble videreført som et permanent studietilbud som var et av de første av sitt slag i Europa. Seksjonen hadde til sammen 3,35 stillinger. Dr. philos. Anne Elisabeth Ljunggren var professor i fysioterapivitenskap, hun vart den første fysioterapeuten i Norge som tok doktorgrad, og ble i 1995 kallet til professor ved UiB. I 2009 ble hun utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin samfunnsinnsats knyttet til fysioterapifaget.

Seksjon for medisinsk statistikk ble opprettet som seksjon i 1998, men sprang ut av det eksisterende registerepidemiologiske miljøet knyttet til Medisinsk fødselsregister. Seksjonen skulle ha egen forskning og undervisning, men også fortsette med å være fakultetets kompetanseenhet for medisinsk statistikk og dataanalyse, blant annet gjennom rådgivingstjeneste.

Instituttet hadde utover 1990-tallet en betydelig virksomhet som var eksternt finansiert. Ofte var det Unifob som administrerte dette. Unifob var forløperen til det senere Uni Research og nåværende NORCE. Eksempler på slike aktiviteter var Noklus, deler av Seksjon for arbeidsmedisin, Norsk formidlingssenter i geriatri og Medisinsk fødselsregister.

Instituttet: Fellesskap, merkevarebygging og sosialisering

Forhåndplanleggingen av instituttet før oppstarten i 1991 er omtalt ovenfor. Etter starten var det et vell av store og små ting som skulle ordnes, alt fra brevpapir, telefonnummer, rekvisita og kopimaskiner, til nettsider og alle slags rutiner. Det var også viktig at det ble skapt felles møteplasser, slik at ansatte som ikke kjente hverandre særlig fra før, nå kunne utgjøre et fellesskap.

Mange ble engasjert gjennom tverrfaglige arbeidsgrupper. Felles kantine ble organisert i sokkeletasjen, etter hvert med legendariske Kirsten «Kikki» Hatlem som ansvarlig. Det ble arrangert julefester og blåturer (figur 5 og 6). Alle slike tiltak bidro til at man etter hvert fikk en fellesskapsfølelse i Ulriksdal 8c på tvers av seksjonene. Det var ikke flere ansatte enn at man kunne kjenne de fleste. Snart begynte også nye faglige fellesskap å dannes gjennom nye bekjentskaper, med prosjekter, felles publikasjoner og medveilederskap som resultat. Dette var jo den faglige begrunnelsen for hele instituttdannelsen!

A never ending story: Det samfunnsmedisinske hus

Helt fra starten ble det aktivt arbeidet med å utvide arealene slik at alle de samfunnsmedisinske fagmiljøene ved fakultetet kunne samles i et Samfunnsmedisinsk hus. Nye seksjoner, og det faktum at viktige fagmiljøer satt igjen på Haukelandsområdet, gjorde at saken aldri kunne hvile. Selv om man utviklet godt samarbeid mellom miljøet i Ulriksdal 8c og det samfunnsmedisinske miljøet i Armauer Hansens Hus gjennom prosjektsamarbeid og felles administrative rutiner, var det en felles målsetting at de to miljøene måtte samlokaliseres i Ulriksdal gjennom nybygg eller fortsatt ekspansjon i 8c.

Dette skjedde aldri, og sentrale deler av det epidemiologiske og forebyggende miljøene kom aldri til Ulriksdal 8c. Instituttet var i 2002 fortsatt fordelt på tre ulike lokaliteter, selv etter ti års arbeid for å få til en samlokalisering. Høsten 2002 falt imidlertid brikkene endelig på plass, men ikke på Haraldsplass, da de nye lokalene i Kalfarveien 31 ble sikret. Livet der er omtalt i senere kapitler.